lørdag 1. november 2014

1 år har gått...

Om noen få timer har det gått ett år siden vi mistet pappa. Ett år siden jeg stod ved siden av sengen hans, men hånden på brystkassen og kjente at han trakk sin sine siste pust.
Ett år siden jeg etter en koselig Hallovenn feiring med guttene satt og våket over pappa gjennom natten sammen med mine nærmeste.
En natt brent inn i minnene.
 


Og hva har skjedd i dette året som har gått? Har sorgen og tapet blitt mindre? En ting som ihvertfall er sikkert, er at det stemmer alt det som jeg går og snakker om på jobb når jeg treffer mennesker i situasjoner preget av sorg og tap. Sorgen kommer i bølger.
Av og til er den så sterk at den slår luften ut av meg, at det er vondt å puste, vondt å være, mens andre ganger er den som krusningene av havet inn mot stranden. Sår, vemodig, som når du opplever noe du gjerne ville delt. Eller som når du ser et snev av den du har mistet i noen andre.
 
Men det å snakke om pappa, gjenleve øyeblikk og minner, det har vært godt hele veien. Og nå er det mulig å gjøre uten å begynne å gråte.
 


 Det å miste sine foreldre er noe de fleste må møte, og noe jeg har kjent på siden jeg var liten. Sikkert normalt tenker jeg, men det gjør noe med deg, og det gjør noe med hvordan du er som voksen når du skal holde din omsorgsrolle åpen for dine egne barn selv om du står midt i en stor sorg.
 
Jeg er glad jeg tok med meg; og tar med meg alt jeg har lært i møtet med andre mennesker i sorg med inn i min egen hverdag. At jeg våger å snakke om sorg og tap, våger å vise følelser, og møter barna med ærlige svar på det de lurer på. Døden er ikke nifs, er ikke tabubelagt, men krever ærlighet.
 
Fortsatt kommer guttene våre med mange spørsmål de lurer på, og snakker ofte om bestefar. Ikke alt er like lett å svare på, men det er jo å minnes ham det også? Borte, men ikke glemt?
For glemt vil han aldri bli, for de minnene som sitter sterkest i er fra de gode stundene. De mindre gode, da sykdommen satte sitt preg er der de også, men de er svakere, og jeg tenker ikke så ofte på dem.
 
 
Alt i alt har dette året vært et godt år for mine barn og vår familie, for livet går jo videre. Det stopper ikke opp bare fordi vi mister en vi er glade i. Hverdagen krever at vi setter en fot foran den andre og går. Går og går fremover og mot neste mål. Og slik går no dagan...
 
Men merkedagene, de er såre. Jeg er glad jeg skal på jobb i dag. Om litt skal jeg ut og handle blomster og kjøre ned på graven til pappa. Så blir det bursdag for min skjønne lille nevø, og deretter jobb.
 
Livet går videre, men jeg tror pappa er med oss.
Ihvertfall i hjertene våre.
 


2 kommentarer:

Mira sa...

Ja livet må gå videre,
selv om det er vondt å miste ,,
Godt ein har gode minner, selv om det gjør ein vemodig,,,

Sender deg ein varm klem.

Notre de Maison sa...

Tusen takk for omtanke😊