fredag 15. november 2013

En uke er gått....



Og livet går langsomt videre uten pappa.

I dag, om bare noen få timer er det to uker siden vi stod og holdt om pappa i det han trakk sin siste pust.

Og idag om et par timer, er det en uke siden vi fulgte pappa til sitt siste hvilested. En uke siden vi stod der sammen med guttene våre og så at bestefar fikk dyne av jord og blomsterteppe på.


Jeg har vært mye hos pappa i disse dagene, og hver dag er en milepæl, og en bekreftelse på at livet går videre, om enn noe annerledes, tidvis tomt, og sårt og trist. Samtidig tar realismen noe over og demper noe, men det er vondt å vite at jeg aldri vil se pappa igjen.

Jeg har vært og tent lys hos pappa flere ganger i løpet av disse dagene. Guttene våre har satt opp en fin lykt. Det var viktig for dem at bestefar ikke var alene i mørket, han kunne jo være mørkredd.. Både godt og sårt hvordan disse to små ser på dette med livet og døden. Så konkrete, men likevel så ærlige, og undrende på barns vis.

Pappas grav ligger slik at jeg ser den fra veien, og kjører gjerne en omvei til jobb for å se om lyset fortsatt brenner hos ham. Det er på en måte en trøst i å se at det lyser på kirkegården en stille kveld på vei hjem etter kveldsvakt. 

Det er en merkelig dag i dag.
Like fint vær som det var sist fredag, men jeg har en liten uro inni meg som jeg ikke helt kan beskrive. Det er vel naturlig går jeg ut fra...
 Jeg er glad at dagen idag er full av alt fra jobb til andre gjøremål, selv om jeg vet at jeg vil tenke litt ekstra på deg i dag, pappa.

Det er bare å trekke pusten dypt, og gå videre...

Ingen kommentarer: