onsdag 9. januar 2013

Tre lange dager...

Har dere noen gang opplevd at dagene går så sakte at en skulle tro det var gått en hel uke allerede; og så er det bare onsdag?


Det er sikkert fordi det skjer så mye rundt pappa for tiden, og at jeg er litt sliten og ikke helt har hodet over vannet. Gleder meg til ting stabiliserer seg og den vanlige hverdagen uten så mange bekymringer igjen kan være tilstede. Det er noe i det ordtaket om at en ikke vet hvor godt en har det før det er forbi. Tenker på alle de gangene jeg fort kunne klage over å ha altfor mange ting å gjøre, og at klesvasken hopet seg opp, eller at det igjen var fullt av våte bukser i gangen og hansker i vasken. Nå ser jeg jo at det egentlig ikke var noe å reagere på, det gikk jo over og løste seg selv, og egentlig var det jo bare en bagatell? Hvorfor må en være så utrolig "etterpåklok"? Hvorfor kan en ikke bare ta seg selv i nakken mens det står på og bare stoppe opp og faktisk bare "være" i øyeblikket...?

 Jeg tror jeg skal bli bedre til det, å bare "være". Å nyte små øyeblikk, verdsette de gode stundene med pappa, og leve både på og med dem. Ta dem frem når de mindre gode stundene kommer, for de kommer, det vet jeg. Pessimist, tenker du kanskje? Nei, realist tenker jeg. Det gjelder å være forberedt, være klar, men samtidig tilstede her og . Og det er ikke lett..

Midt oppe i alt dette har jeg altså brukt min lange uke ( som jo faktisk bare er tre dager så langt) til å rydde og vaske i huset, sove og hvile, og være hos pappa. Jeg merker at jeg er sliten samtidig som det er godt å gjøre noe praktisk hjemme. Så denne uken har jeg organisert kjøkkenet, hylleseksjonen i stua og videosamlingen vår, og pakket bort det siste av julen. Sovet noen timer hver dag når ungene er på skolen, og vært sammen med mamma.

Døgnet føles som om det vekselsvis består av 16 og 48 timer, av og til har jeg ikke nok tid, av og til alt for mye tid.
Tid til tenke, gruble, lure, fundere, bekymre, håpe og tro.  
Veksle mellom berg og dalbanenyheter hver dag.

Vente, og håpe... 
at imorgen; da blir det kanskje bedre.
For det er jo lov å håpe...

10 kommentarer:

Ingrid Louise sa...

Uff, kan tenke meg du har lange og tøffe dager...
Det viktigste er nok at du gjør det som føles rett og bruker tid på dem som trenger det...
Men glem nå ikke deg selv oppi det hele...Take care!!
Mange gode tanker og klemmer fra ingrid l

mirjamsdrøm sa...

Tenker på dere ;)
Klem

Livy sa...

Sender deg en god klem♥

mitt hjärtas fröjd å glädje sa...

Förstår att du känner dig sliten. Hoppas det blir bättre snart. Man skulle bli bättre på att leva i nuet och inte bry sig så mycket om sådant som egentligen inte betyder så mycket.
Tänker på dig.
Kram Jennnie

Anonym sa...

Kjære deg!
Huffdå...det var vondt å lese at dagene er så tunge for for din, og ikkje minst for deg og mor di au!
Den tanken om å leve "her og nå", den følger eg deg veldig på, sjøl om detta er DIN smerte, så har eg au tenkt slik i krisetider. Då blir med ett ein vanlig hverdag så veldig trygg og god, nettopp fordi den er så forutsigbar. Det er tungt å leve fra dag til dag, og i verste fall, fra time til time, men eg tenker mye på deg nå - (du er liksom blitt eindel av mitt "morgenrituale" med pc´n og kaffekoppen når ungene er sendt av sted til skulen. Sjøl om det mest sanslynlig ikkje hjelper noen verdens ting, håper eg likevel at du finner litt styrke i å vite at mi er fleire ukjente som faktisk bryr oss om den flotte dama på sørlandet som gir så mye av seg sjøl til andre...(gjentok eg meg sjøl fra forrige innlegg nå, tru...? okey, då er det bare fordi eg meiner det så veldig! ;-) )
Ber om ein så god dag som mulig for deg og dine.
Klem - Annette

Notre-de-maison/ Gry sa...

Tusen takk for fine ord, Ingrid Louise. Det varmer:)!

Notre-de-maison/ Gry sa...

;)Takk Mirjam! Klem

Notre-de-maison/ Gry sa...

Tusen takk Livy, det setter jeg pris på! Klem tilbake:)

Notre-de-maison/ Gry sa...

Takk for fine ord og koselig hilsen; Jennie! Ja, du har rett i at jeg er sliten, men jeg håper det snart snur. Takk for at du bryr deg! Klem

Notre-de-maison/ Gry sa...

Kjære Anette...igjen skriver du en hilsen så fin og med ord som treffer hjertet. Tusen takk, jeg blir helt rørt, og det er så utrolig godt å kjenne på, og ikke minst lese; at det er noen der ute som jeg aldri har møtt engang som bryr seg nok om meg og mitt til å sende meg en så herlig hilsen. Jeg er så glad for at bloggen min gir deg glede, det sette jeg stor pris på, og jeg ble så glad for dine fine ord. Ønsker deg en fin kveld videre, og stor klem tilbake!