onsdag 17. august 2011

Første skoledag i 2.klasse...

I dag er eldstemanns første skoledag. Vi gledet og gruet oss litt alle sammen tror jeg, men mest spent var nok den lille poden selv. I skikkelig pøsregn dro vi til skolen, og det var stort å finne den nye hylla, plassen til sekken og ikke minst klasserommet. For første gang skulle sekken være med inn, og det var mange spente ansikter og stille små gutter og jenter som fant pulten sin i klasserommet. Vemodig og rørende, flott og spennende på en gang. 
Merkelig så fort tiden går, og hvor store ungene er blitt.

Legger ved et dikt vi fikk av bhg for en stund siden. Det henger på kjøkkenet vårt, og jeg blir rørt hver gang jeg leser det.


                                                                   Hverdag

                                                                      Når en morragretten unge
                                                                      slår seg vrang og rekker tunge,
                                                                      og nekter å ta klær og støvler på.
                                                                      Når melkeglasset veltes, 
                                                                      og geitostmaten eltes
                                                                      mellom fingre som er klønete og små..

                                                                     Så husk at denne dag må du ta vare på.
                                                                     Den forsvinner mellom fingra dine nå.
                                                                     Engang vil du savne slitet.
                                                                     Da er det for sent å vite-
                                                                     det er du som gjør din dag og tinning grå.

                                                                     Når skrikinga og skrålet
                                                                     blir mer enn du kan tåle,
                                                                     og du kjefter på en glede og en lek.
                                                                     Når du har glemt å leve
                                                                     midt i hverdagen og strevet,
                                                                    og tålmodigheten din har satt sin strek

                                                                    Så husk at denne dag må du ta vare på.
                                                                    Den forsvinner mellom fingra dine nå.
                                                                    Engang vil du savne slitet.
                                                                    Da er det for sent å vite-
                                                                    det er du som gjør din dag og tinning grå.

                                                                    Du er kysten som de engang seiler fra.
                                                                    Si meg, hvem er stor og hvem er liten da?
                                                                    Når framtidshavet ligger som et speil, 
                                                                    så blås din medvind inn i deres seil.


                                                                                                             Forfatter ukjent. 







Ingen kommentarer: